Jeg er rett og slett ikke sikker på at jeg overlever en ny barselperiode

Jeg fødte 26. mars 2020, to uker etter den første nedstengingen av landet.

Inntil nedstengingen var mannen min med på alle kontroller, noe jeg og jordmoren på helsestasjonen syntes var helt fantastisk, og han syntes var helt naturlig. Svangerskapskontrollene var veldig bra og jeg fikk god kontakt med jordmoren på helsestasjonen. Jeg har en medfødt hjertefeil, og i den forbindelse fikk vi flere ultralyder for å være sikker på at babyen vår var frisk og rask. Jeg har tidligere slitt med depresjon, så da jeg var gravid fikk jeg komme til kommunepsykologen for å få hjelp til forebygging av fødselsdepresjon. Som gravid følte jeg meg veldig godt ivaretatt.

De siste kontrollene måtte jeg gå på alene. Det var trist, men det jeg var aller mest redd for var at jeg måtte være alene under selve fødselen. Jeg fulgte besatt med på nettsiden til kommunen og sykehuset etter nyheter om smittevernstiltak. Mens mannen min unngikk å bevege seg ut av huset utenfor jobb og unngikk kontakt med andre der også så godt det lot seg gjøre.

Babyen kom ikke til termin og trivselskontrollen måtte jeg ta alene. Det viste seg at det var lite fostervann og fødselen skulle settes i gang. Jeg var vettskremt og helt på gråten mens jeg måtte grave informasjonen ut av legen. Hvordan? Når? Skulle jeg legges inn? Når? I dag?

Det endte opp med at jeg kunne dra hjem og hente fødebagen og så komme tilbake til sykehuset litt senere samme dag.

Jeg gråt og var redd og hatet at jeg skulle legges inn alene, men mannen min var helt i hundre og fikk snudd humøret mitt. Nå var det ikke “kanskje kommer babyen snart,” nå var det “nå kommer den!”

Noen timer etter ble jeg lagt inn på føden. De satte inn en ballong og jeg fikk et tomannsrom for meg selv. Etter hvert datt ballongen ut, men jeg fikk ikke tak i noen for å spørre hva jeg skulle gjøre med den så den ble liggende i vasken på do i flere timer. Jeg fikk noen tabletter som skulle tas med jevne mellomrom etter CTG-tester, men på grunn av mye å gjøre så ble det ikke så jevnlig..

Det jeg nå vet var første tegn på at fødselen startet kom under en CTG-test neste morgen. Jeg var alene i rommet og testen som skulle vare i 20 minutter drøyde til 40 før jordmoren kom tilbake. Jeg fortalte henne at jeg trodde vannet var gått. Hun virket ikke til å tro på meg, men sa at vi kunne vente med neste dose tabletter til dagvakten kom noen minutter senere og kunne gi meg en ny CTG-test. På veien ut av rommet måtte jeg stoppe opp og holde meg fast i dørkarmen mens det jeg nå vet var den første rien rev i kroppen.

Jeg gikk tilbake til rommet jeg fortsatt hadde alene, men klarte ikke å legge meg ned og slappe av som jeg hadde fått beskjed om. I stedet satte jeg meg i en stol som snart nok viste seg å være alt for langt unna den røde knappen. Riene ble sterkere og sterkere, og jeg klarte ikke å flytte på meg, bare satt og ropte ut i det tomme rommet. Til slutt klarte jeg å reise meg opp og ringe etter hjelp. Jeg hadde da 5 cm åpning og fødselen var i gang, en time etter første ri.

Selve fødselen gikk så bra som jeg noensinne kunne håpe på. Det var en kjent setefødsel så i tillegg til meg og mannen min var det syv andre personer i rommet: to jordmødre, en fødselslege, en lege i spesialisering, to barneleger og en barnesykepleier.

I tillegg var det innom en ganske frekk anestesilege som brukte rundt en time på å ikke sette en sprøyte i ryggen min, før han endelig lot en annen anestesilege ta over og gjøre det på første forsøk.

Vi telte stikksår på ryggen min da jeg kom hjem. Det var ti.

Men, fødselslegen oste av kompetanse og erfaring og mannen min var en utrolig god støttespiller så jeg følte at jeg kunne fokusere helt på meg selv og riene og overlate alt det andre til dem. Datteren vår kom til verden kl. 11:08, ca. fire timer etter første ri.

Jeg var helt oppe i skyene da de trillet meg og babyen inn på rommet som vi nå delte med en annen mor og baby. Mannen min måtte riktignok dra hjem, men det var rolig at vi fikk være sammen på fødestuen i tre timer etter fødselen.

Jeg var i ekstase resten av den dagen, men jordmødrene var tydelig stresset. Det virket som de fikk nye instrukser annenhver time, og i løpet av det første døgnet mitt på barsel så ble kantina og alle de andre fellesarealene steng og vi ble oppfordret til å holde oss inne på rommene våre så mye som mulig. Jordmødrene sukket høyt over at de nå måtte være kelnere i tillegg til jordmødre og vaskere.

Jeg var klar og tydelig fra starten av at jeg skulle være på sykehuset i to dager. Det var det jeg trodde var det lengste man fikk lov til å være der, og jeg ville være der så lenge som mulig for å få den hjelpen jeg trengte.

Mens jeg var der fikk jeg ingen instruks om stell av meg selv eller stingene mine. Jeg fikk mannet meg opp til å be om å få vist stell av baby dagen etter fødsel og fikk da se bleieskift, men måtte be noen andre på utreisedagen om å vise meg hvordan man steller navlen. Da de to dagene var over og legetime og blodprøve av babyen var overstått, så ville jeg bare vekk.

Kvelden etter fødselen ringte jeg på for å få hjelp til amming. Babyen tok puppen overraskende bra, men jeg var veldig usikker og slet med å få til riktig stilling. Jeg hadde aldri vært borti en nyfødt baby før, og hun virket så utrolig liten og skjør, men likevel så veldig tung.

Jordmoren kom inn i rommet, så på meg og sa, “Nei, du må prøve å få det til selv, og kle på ungen din, hun fryser!” før hun så stormet ut av rommet igjen. Dette var før noen hadde så mye som vist meg hvor man kunne finne klær og bleier, alt jeg hadde med meg var klærne hun skulle reise hjem i.

Jeg begynte å gråte da, og sluttet ikke før etter at jeg kom hjem. Mannen min klarer alltid å snu humøret mitt, men jeg kunne ikke ringe ham siden jeg ikke ville plage romkameratene mine. Nesten hele oppholdet på barsel gråt jeg og gråt og trengte noen å snakke med, men ingen av jordmødrene var inne på rommet lenger enn de absolutt måtte, og jeg tror ikke noen av dem merket det.

Dette var også siste gang jeg hadde hud-mot-hud kontakt med babyen, siden jeg ble så redd for at hun skulle fryse hver gang hun ikke var helt tildekt, og fordi en av de andre jordmødrene erklærte at man ikke skulle holde nyfødte med bare armer, men alltid passe på å ha noe mellom armen og dem, som et teppe eller en pute.

Senere den natten våknet jeg og merket at det luktet sterk av urin. Jeg hadde kateter og da jeg satte meg opp og følte noe vått renne nedover leggen min så ble jeg redd for at det hadde sklidd ut, så jeg ringte på igjen. Den samme jordmoren kom inn og sa surt at “kateter detter ikke ut.” Jeg spurte henne om lukten da kom fra babyen, kanskje vi burde bytte bleie på henne? Jordmoren ble enda mer irritert og sa at de ikke viste stell på natten, men hun så kanskje hvor opprørt jeg var og tilbød seg å bytte bleie mens jeg spylte blodet av beinet mitt.

Det neste døgnet turte jeg ikke ringe etter hjelp igjen, men prøvde å få til ammingen selv. Ikke overraskende gikk det dårlig og til slutt ga jeg blaffen i hvor vondt det gjorde for meg så lenge babyen virket fornøyd. Det var ikke før midt på natten neste natt at jeg vettskremt trykket på knappen igjen siden babyen hadde grått i flere timer og ikke ville ta puppen.

Da ble jeg møtt av en utrolig hjelpsom og omsorgsfull jordmor som hjalp meg med glede, men skaden var skjedd og jeg hadde allerede store åpne sår på begge brystvortene.

Jeg fikk en kombinert postpartum- og utreisesamtale med en jordmor som ikke var med på fødselen, men som hadde et skjema som viste forløpet. Hun var alene på jobb den dagen, og det var fire av oss som skulle reise hjem. Den eneste hjelpen hun hadde var en barnesykepleier hun etter hvert fikk rekruttert selv. Jordmoren avsluttet samtalen med at egentlig så ville de ha meg der til over helga, eller i hvert fall til melka kom inn, men at siden jeg hadde jordmor hjemme så kunne jeg få dra hjem.

Jeg var nemlig utrolig heldig. Svigermor er nemlig jordmor. Hun hjalp meg mye med stell av meg selv og med ammingen, og kunne ha babyen hos seg i perioder så jeg fikk sove. Hun sendte mannen min ut for å kjøpe brystskjold for å hjelpe sårene å gro, og da stingene etter klippet gjorde så vondt at jeg var redd de var betente så kunne hun sjekke dem for meg så jeg slapp å dra tilbake til barsel som var det som skremte meg mest.

Svigermor var hos oss i to dager etter vi kom hjem, før hun måtte reise tilbake til sin egen hjemby. Et par dager etter det ble jeg sykere enn jeg har vært på årevis. Etter flere turer alene til legevakt og fastlegen fikk jeg en antibiotikakur mot brystbetennelse. Uken etter gikk til amming og pumping, før jeg igjen ble sykere enn jeg noensinne har vært før, og ble innlagt på sykehuset for intravenøs antibiotika.

Dette oppholdet på sykehuset er var et mareritt i sin egen rett, men denne teksten handler om barselomsorgen. Jeg fikk til slutt reise hjem med beskjed om å fortsette å ta antibiotikatablettene og å kontrollere CRP hos fastlegen i dagene fremover.

Hos fastlegen neste dag oppdaget de at selv om CRP var godt på vei ned, hadde jeg urovekkende lav puls og høyt blodtrykk. Sykepleierne på sykehuset hadde registrert det også, men hver gang var det “neste vakt får kontrollere,” og jeg tenkte ikke mer på det. Nå måtte jeg legges inn på hjertemedisinsk avdeling. Det skulle vise seg at dette mest sannsynlig “bare” var en reaksjon på den heftige brystbetennelsen.

Jeg føler at jeg gikk glipp av de første fem ukene av min datters liv på grunn av dårlig oppfølging på barsel. Fem uker som gikk til sykdom, fånyttes forsøk på amming uten annen veiledning enn en nettside, timevis med pumping, og flere sykehusinnleggelser. Fem uker hvor jeg knapt kunne reise meg opp, langt mindre trøste, rape, bytte bleier, eller kose med babyen min. Kun amme, og pumpe.

Dette har ikke vært lett for mannen min heller. Det er ikke mitt å fortelle hvordan han har hatt det oppi alt dette, men da han kjørte meg til sykehuset for innleggelse på hjertemedisinsk avdeling var han rett og slett ikke sikker på om han kom til å se meg igjen.

– – –

Jeg har slitt med depresjon av og på i flere år, så da jeg ble gravid var jeg i kontakt med kommunepsykologen for å få hjelp til å forebygge fødselsdepresjon.

Før fødselen gikk besøkene til psykologen så-som-så. Hun hadde mange standardsvar og -utsagn som jeg har hørt før og kjenner igjen fra litteraturen, men det var greit nok til forebyggende arbeid.

Grunnet korona ble det et stopp i psykologtimene en periode rundt fødselen, men etter hvert kunne vi ta dem over telefonen.

Det var som å snakke med en bot med et begrenset antall pre-programmerte svar. Jeg trengte hjelp til å bearbeide opplevelsene mine i barselperioden, men hun kom fortsatt med banale utsagn og sitater.

Etter at jeg beskrev det som skjedde de første ukene etter fødsel sa hun, “barselperioden ble ikke helt som du forventet.”

Jeg svarte nei, og hun fortsatte,

“Nei, når vi ser på Facebook og sånt så får vi jo et glansbilde av-” osv.

Jeg spurte etter hvert om det var mulig å få snakke med en annen psykolog. De var visst to som jobbet på helsestasjonen og hun skulle få kollegaen sin til å ringe meg, men det skjedde aldri.

I året siden fødselen, når jeg leser artikler og kommentarer som “du føder ikke alene” så begynner jeg å grine. Jeg klarer ikke tenke tilbake uten at tårene triller. Jeg sitter og stygg-griner nå.

Det var så mange ganger de første ukene etter fødselen at jeg fantaserte om å bare gå ut og legge meg ned i snøen og aldri reise meg opp igjen.

Drømmen har alltid vært flere barn. Rett før fødselen var planen tre, men jeg er rett og slett ikke sikker på at jeg overlever en ny barselperiode. Jeg vet at mye av problemene kom på grunn av usikkerheten i starten av pandemien og fordi vi bor så lang fra resten av familiene våre, men det er liten trøst.

Jeg er spent på å finne ut om noen år hvor stor andel av førstefødte født i 2020 forblir enebarn i forhold til andre årskull.

Julie

Fødte på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), mars 2020