Medisinsk «gaslighting» av kvinner trenger oppmerksomhet og det trenger å ta slutt
For noen mnd siden havnet jeg på akutten med magesmerter. Jeg ble tatt på alvor og undersøkt grundig. Men jeg ble dårligere av å være på sykehuset, noe jeg syntes var veldig rart. For etter 1 time med venting og undersøkelser, begynte jeg å kaldsvette og kaste opp. Jeg kastet opp hver halvtime i ca. 12 timer. Jeg skjønte ikke hvorfor, men jeg var inne på tanken om kanskje dette var pga. tidligere traumer knyttet til behandling på sykehus. I dag skjønner jeg jo at det var det som trigget denne reaksjonen. Men hvorfor var det blitt sånn?
Ja, hvor skal man egentlig begynne?
I 2019 gikk jeg gjennom prøverørsforsøk, ivf.
Jeg hadde time for egguttak klokka 09, med beskjed om å ta alt av medisiner klokka 07.30-08. Det gjorde jeg. Vi dro til sykehuset, mannen min gjorde sin del av pakka i en kopp på toalettet, mens jeg satt ganske rusa på venterommet. Klokka ble 09, 10, 11, 11.30, kanskje 12 før inngrepet starter. Det har det gått mange timer siden jeg tok noe smertestillende. Og de smertestillende jeg tok i forkant har mer eller mindre sluttet å virke. Jeg får ikke noe form for påfyll, selv om jeg sier jeg redd pga. grusomme smerter ved innsett av spiral noen år tidligere. Jeg sier jeg er redd og engstelig. Jeg sier tydelig ifra på forhånd. Inngrepet begynner. Jeg har 7 egg på ene siden og 5 på andre siden. Inngrepet går ut på at man fører en lang nål gjennom skjedeveggen, inn i eggstokken. Ett egg om gangen. Inngrepet blir gjort uten smertestillende, mens jeg HYLGRÅTER av ubeskrivelig smerte. Jeg ligger med begge hendene over munnen min for stilne mine egne skrik. 12 ganger stikker de meg. Og INGEN stopper opp å sier «hei hei! Vent. Dette går ikke. Vi må gi mere smertestillende». På et tidspunkt spør en sykepleier om de skal gi noe, siden jeg allerede har kanyle, men hun som får spørsmålet sier «nei». Ingen stopper galskapen, ingen snakker til meg, ingen hjelper meg. Min mann sitter lamslått ved hodekanten. Hvorfor og hvordan kan dette skje? Jeg er overbevist om at dette skjer fordi jeg er kvinne. Og ikke minst en kvinne som skal prøve å bli gravid. Noe lignende hadde ALDRI skjedd en mann. En mann hadde aldri for eksempel «klippet strengen» uten smertestillende. Hadde han sagt at det var vondt, hadde han fått mer smertestillende umiddelbart. Hadde han grått hysterisk, hadde man stoppet for lengst. Og det er jo helt selvfølgelig, og akkurat sånn det bør være!
Men siden jeg er kvinne, er oppfatningen enten at «dette er ikke så vondt» eller «dette må du tåle». Som kvinne skal jeg tåle. Jeg skal stå i det.
Jeg blir heldigvis gravid på første forsøk, og i desember 2019 føder jeg mitt andre barn via keisersnitt. Dette er mitt 2. keisersnitt og ligner ikke i det hele tatt på det første. Jeg blir mer eller mindre liggende, gråtende i sengen med enorme smerter i 3-4 dager. Helt uten evnen til å reise meg, gå på do eller holde barnet skikkelig. Fordi det ikke er nok med Paracet, Ibux og Oxynorm for meg, og da er det ingen alternativ. Ingen alternativ til meg som «fødekvinne». Jeg har nettopp gjennomgått en stor mageoperasjon, med arrvev, OG sammentrekninger av livmoren. Men fordi jeg er kvinne og skal amme, blir jeg liggende i store smerter uten evnen til å bevege meg særlig. Jeg ligger ikke bare uten tilstrekkelig smertelindring, men også uten tilstrekkelig omsorg for meg som menneske i smerter. Hun på naborommet har kanskje mer enn nok effekt av 2 Paracet og en klapp på skuldra, men det hjelper ikke meg? Du synes kanskje at det er rart at noen har så mye vondere enn andre, men hvorfor er det i det hele tatt et tema? Er det fordi jeg er kvinne? Fordi jeg bør tåle?
Etter disse to opplevelsene får jeg påvist vaginisme, som igjen ble forklart for være kroppens forsvar/ reaksjon på traumer i underlivet. Smertene ved sex er helt uutholdelige, og det kjennes ut som om det blir helt syre i underlivet mitt. Jeg får behandling for dette på St. Olavs av en glimrende fysioterapeut. Men jeg har altså da blitt så traumatisert at underlivet mitt brenner, musklene står i høyspenn og hjernen kobler ikke forskjellen på nytelse og smerte.
På mirakuløst hvis blir jeg gravid på nytt, uten prøverør. Noe som er helt fantastisk, men jeg går også RETT i kjelleren. Herregud. Hvordan skal jeg klare å overleve de smertene en gang til? Jeg googler og googler, prøver desperat å finne noen der ute som også har hatt store smerter etter keisersnitt. Jeg føler meg helt alene. Men ved en tilfeldighet, langt der inne på et forum, der finner jeg løsningen; Epidural. Etter mageoperasjoner blir det gitt epidural som smertelindring. Ja, for det er vanlig å gi det ETTER en vanlig mageoperasjon. Jeg snakker med jordmor, og JA, det er mulig. Det er ikke vanlig, men jeg får det innvilget. Jeg skal ha epidural som smertelindring, ikke en stakkars Oxynorm som ikke funker. Men jeg er redd hele svangerskapet. Jeg stoler ikke på at jeg skal få det. Til slutt, på siste møte med sykehuset før operasjon, 4 dager før fødsel, klarer jeg å la det synke inn at jeg faktisk ikke skal ha sånne smerter igjen.
Det jeg riktig nok ikke hadde forberedt meg på, var at selve operasjonen var en trigger til de traumene jeg har hatt tilknyttet graviditet og fødsel. Fra de trillet meg inn på bordet, gikk jeg rett i en slags sjokktilstand. Men jeg klarte ikke si det med et eneste ord. Ikke gråte. Ikke skrike. Jeg bare frøs til is. Alle stikk ble ufattelig vonde, og jeg er ikke redd for sprøyter. Rommet ble lite, menneskene store og mange. Jeg sa til min mann etterpå at jeg nesten kunne høre at de skjærte i meg. Kjenne de i kroppen min. Høre klokka tikke. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli gal, men i ettertid innså jeg at, helt på ekte, trodde jeg at jeg skulle dø. Det jeg opplevde, i det som skulle være ett av livets fineste øyeblikk, var en massiv dødsangst.
Oppholdet på sykehuset ble preget av en del engstelse. Ett av personalet, jeg mistenker at hun var min primær, var egentlig ikke interessert i å følge anestesis plan om nedtrapping av epidural. Hun var egentlig klar til å skru den av samme dag. Jeg hadde skrevet fødebrev, forklart hvor vondt jeg hadde hatt det, men hun kunne umulig ha lest det. Hun kunne umulig forstå. Kanskje har hun blitt immun mot kvinners smerte i hverdagen? For hennes plan innebar jo for meg at jeg skulle ligge urørlig i sengen og gråte av smerte. Jeg forklarte og forklarte, uten at det gikk helt inn. Jeg motsatte meg, og ville helst ikke ha henne på rommet mitt. Men jeg klarte heller ikke si det, i frykt for å «fornærme henne». I dag er jeg ikke redd for å fornærme noen som helst. Føler du deg truffet, er det helt sikkert med god grunn. For denne «gaslightingen» av meg som kvinne, og mine smerter, er jeg ferdig med å unnskylde. Jeg er ferdig med å skulle tåle alt mulig fordi jeg er født kvinne.
I dag har jeg mer eller mindre gitt opp drømmen om flere barn. Jeg har 3 nydelige barn, og er selvfølgelig ekstremt takknemlig for det, men at jeg på grunn av frykt ikke tør få flere er sårt. Da er det ikke noe jeg selv har bestemt ut fra hva vi ønsker som familie, det er bestemt ut fra en uovervinnelig redsel. Men redselen har også fått et dypere feste. Jeg tør ikke sette inn spiral, da det gjør ufattelig vondt. Jeg har ikke vært nok smertelindret under prosedyren før, og har ikke hatt det i meg å kjempe kampen for å få nok smertelindring før nå. Man føler seg litt dum når man liksom skal ha «spesialbehandling» for en hverdagsprosedyre. Bare hør hva de har fått oss til å tenke om oss selv?! «Jeg er dum som får vondt». Det er helt ufattelig. Jeg tør heller ikke ta celleprøver, ikke fordi det gjør så veldig vondt, men fordi jeg bare har blitt livredd alt og alle som skal i nærheten av min kropp.
Så livredd at kroppen min reagerer med å kaste opp hvert 30. minutt i mange timer på sykehuset, uten forbindelse med fødsel eller svangerskap. Jeg måtte ut av det bygget, det var det eneste jeg tenkte på. Jeg klarte ikke bli der om natten, selv om de ønsket det. Jeg dro hjem klokken 04, og siste gang jeg kastet opp var i heisen på vei ned og ut av bygget.
Min yngste datter er 2 år, og det er først nå jeg klarer å si det jeg trenger å få sagt. Jeg tar opp denne kampen for de jentene jeg ser hver dag når jeg underviser, de som en gang skal bli mødre. Jeg tar opp denne kampen for min datter. For uansett behandling, være seg svangerskap, fødsel eller generelle smerter, skal de bli hørt. Og de skal ikke tåle. Vi skal ikke tåle.
Jeg trengte å bli hørt, men ble ikke det. Kanskje de hører meg nå.
Mvh
Lisa C. Lillebostad
Egguttak på St. Olavs hospital, mars 2019. To av tre fødsler var også på St. Olavs hospital, desember 2019 og september 2021.
