Mars 2020 var jeg høygravid med et barn i seteleie som skulle komme til verden ved planlagt keisersnitt. Jeg ble gang på gang forsikret av sykehuset om at mannen min skulle få være med, noe som gjorde meg rolig og gjorde at jeg så frem til en fin opplevelse. To dager før keisersnittet var jeg tilfeldigvis inne på sykehusets nettsider. Der var plutselig retningslinjene oppdatert - det stod at det ikke lenger var lov til å ha med partner på planlagt keisersnitt.

En søndag kveld 12 dager før termin merker jeg riene begynne å bygge seg opp, og vi reiser inn til sykehuset. Riene hadde blitt såpass tette at appen jeg brukte til å telle riene sa det var på tide å dra! Riene var etterhvert så tette og intense at jeg var redd jeg skulle føde i bilen!! Vel inne på sykehuset fikk jeg ha med meg kjæresten min hele tiden. Da det var min tur til å bli undersøkt, hadde jeg utrolig nok bare 1 cm åpning!!! Det skremte meg litt at jeg var så langt unna fødsel, og ble redd for å måtte dra hjem. Jeg har ganske høy smerteterskel, og så vondt som dette var, må jeg si jeg syns var litt skummelt. Heldigvis fikk jeg lov til å sove over, siden riene var såpass tette, og smertene så sterke at jeg fikk morfin for å sove.

Jeg fant ut at jeg var gravid i slutten av september 2019, og mannen min og jeg var glade for å og spente på å skulle bli foreldre en eller gang sen vår/tidlig sommer 2020. Prosjekt baby gikk på første forsøk, og ettersom jeg ikke hadde fått menstruasjon etter å ha sluttet på prevensjon, var jeg usikker på hvor langt på vei jeg var, men jeg antok et sted mellom fire og seks uker. Lykken og usikkerheten var stor, kom det til å gå bra? Hva er sjansen for spontanabort? Tenk om det ikke går bra likevel, men... tenk om det går bra? Tanker som sikkert de fleste (førstegangsgravide) har vært innom.

Jeg hadde termin i februar 2021 og hadde fått fødeplass på Ullevål Sykehus. Et par måneder før termin ble det bestemt at jeg skulle ha planlagt keisersnitt med medisinsk begrunnelse, på grunn av en cyste i bekkenet som kunne være et potensielt fødselshinder.

Jeg hørte dere på foreldrerådet. Og fytti grisen, føde i pandemi må virkelig ha forsterka alt som er vanskelig med fødsel og barsel. Jeg er glad jeg slapp det! Og vi trenger å styrke barselomsorgen, så stå på!

Jeg har to barn. Det første kom i en fei, i januar som er en periode med få fødsler, så jeg fikk grei oppfølging på barselhotellet.

Andre kom i juni, en travel periode. Han var stjernekikker, så det tok mange timer med pressrier før han var ute.

Jeg skulle føde den lille gutten vår på Ullevål sykehus i februar 2021. Som mange andre var jeg litt bekymret for hvordan det skulle være å måtte trave inn på sykehuset alene, med samboeren sittende i bilen utenfor. Men jeg sjekket med helsesykepleier og hørte podkaster og alle insisterte de på at man nok blir ekstra godt tatt vare på der inne, når situasjonen er så spesiell som den er.

Som førstegangsfødende ble fødsel og barseltiden alt annet enn jeg hadde sett for meg. Enda jeg hadde gjort mitt for å forberede meg, i hvert fall til fødselen.

Jeg har alltid vært over gjennomsnittet redd for smerte, sykdom og skade, inkludert gruet meg til den dagen jeg skulle føde. I løpet av graviditeten greide jeg likevel å bli kvitt mye av denne skrekken gjennom å delta på et fødselsforberedende kurs. I tillegg hørte jeg på podkaster og leste alt jeg kom over om graviditet, fødsel og tiden etterpå.

Jeg gikk gravid i Oslo i 2019, og fikk ved en jordmortime i uke 37 (desember) beskjed om at jeg hadde tegn på svangerskapsforgiftning. Jeg kom tilbake til samme jordmor et par dager etter for en kontrollmåling, da hun ville være helt sikker på at målingene et par dager i forveien ikke var feilaktige. Jeg fikk da vite at det var tydelig svangerskapsforgiftning og jeg ble sendt rett fra jordmor til Ullevål med beskjed om at jeg mest sannsynlig kom til å bli satt i gang umiddelbart ettersom utsalget på testene var høyt.

Jeg tror heldigvis ikke så mange har opplevd det samme som oss, men den kan være verdt å dele for det sier noe om hvor galt det kan gå. For meg er det hele fortsatt sårt og det gjør i hvert fall meg godt å dele den.

Svangerskapet gikk egentlig greit. Jeg gikk nesten to uker over termindato før noe begynte å skje. To dager før jeg ville bli lagt inn for å sette i gang fødselen, trodde jeg at vannet gikk. I tillegg hadde jeg begynt å få kraftige smerter. Vi dro på sykehuset og ble sjekket, men ble sendt hjem igjen.

Da jeg ble gravid med mitt andre barn, bestemte jeg meg for å gjøre absolutt alt jeg kunne for å få en bedre opplevelse rundt svangerskapet, fødselen og barseltiden enn jeg hadde med min førstefødte.

Vi var heldige og fikk barn før landet stengte ned i 2020 og slapp sånn sett unna de verste og tøffeste restriksjonene på sykehuset og under oppfølgingen i tiden før fødsel. Lite visste vi dog at utfordringene som kom til å møte oss allikevel føltes ensomme og tøffe, selv i en "periode" hvor alt skulle ligge til rette for god oppfølging (ref. den minst travle føde-måneden i året, andel ressurser på jobb, osv).

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å rope så høyt, men etter min andre fødsel ser jeg hvor dårlig min første fødsel egentlig var. Jeg synes så synd på alle de som føder nå om sommeren, i 2017 fikk jeg midt første barn midt i fellesferien.

Februar 2021. Jeg tror mine opplevelser er rimelig uavhengige av at de skjedde under Covid-19-pandemien.

Min fødehistorie begynte med et ikke planlagt keisersnitt, samt komplikasjoner med en stor blødning og behov for blodoverføring dagen etter fødsel. Dette bidro nok til en tøffere start på ammingen og barseltiden enn for gjennomsnittet. Likevel, slik jeg har forstått det, er ikke dette uvanlig å oppleve.

Jeg er trebarnsmor, mor til to fantastiske sønner og en like fantastisk datter. Jeg fødte min eldste sønn da jeg var 21 år, og hadde vært alene om svangerskapet siden jeg fant ut at jeg var gravid, to og en halv måned på vei. Datteren min ble født ti år etter, under mer ordnede omstendigheter og med en hengiven far til stede. Men graviditeten hadde vært hard, først med blødninger tidlig i svangerskapet og så kom svineinfluensapandemien og ga grobunn for mye angst, som igjen utløste enda mer angst i barselperioden, og som jeg ikke helt ble kvitt, før to år etterpå. Opplevelsene ligger som et bakteppe for historien om mitt tredje svangerskap og fødsel, alt henger sammen og fortjener oppmerksomhet, men jeg begrenser meg til å ta for meg min tredje fødsel, i starten av koronaen, 19. mars 2020.

Jeg har i lang tid gått rundt og følt at jeg vil fortelle noen om situasjonen som oppstod når jeg hadde født, men jeg har ikke turt å gjøre det før nå. Innlegget deres var det som overbeviste meg.

25. august 2020 fødte jeg verdens vakreste gutt. I flere måneder hadde jeg gruet meg masse til fødselen, men når det først skjedde, så var det noe av det mest fantastiske jeg har vært igjennom! Jordmødrene var fantastiske, og opplevelsen jeg sitter igjen med varmer hjertet mitt!